SKÅNELANDS FLAGG OG MYTEN OM MIDDELALDEREN

For noen år siden fant jeg et utmerket bilde av skåneflagget på nettsiden Flags of the World.

Dette er et problematisk flagg i Norge, siden det i alt vesentlig er identisk med Nasjonal Samlings partiflagg. Skåninger var og er vel stort sett uvitende om sammentreffet, og NS-folkene som i sin tid antok flagget med gult kors på rød duk visste på sin side neppe at det lenge hadde vært heist av skånske lokalpatrioter. Dette sammenfallet er interessant nok, men det er en annen historie. Den historien som her skal diskuteres, er historien om Skåne-flagget, slik dets tilhengere presenterer den.

Min nysgjerrighet ble kraftig utfordret av den engelske teksten til FOTW-siden. Der kunne man lese (i min oversettelse) at flagget kan føres tilbake til et banner for ”Den nordiske Kirke” i det 12. århundre, ledet av erkebiskopen i Lund. Videre fikk man vite at kirkens flagg var rødt med gult kors, og at det hadde sitt verdslige motstykke i det nordiske unionsflagg fra 1430, innført av den svenske konge Erik av Pommern. Om vi overser det mildt sagt overforenklede utsagn om hva hans kongerike besto av, var det stadig mange overraskelser i teksten. Jeg hadde alltid trodd at skåneflagget ble skapt i moderne tid som en forening av danske og svenske farger innenfor nordisk korsflaggtradisjon – et godt valg på bakgrunn av Skånes historie som grenseland. Men her ble jeg belært om kontinuitet tilbake til middelalderen, da erkebiskopen i Lund skal ha brukt det – ikke bare som flagg for sitt eget bispedømme, men for hele ”Den nordiske Kirke”.

Hvis Eriks Norden-flagg med rødt kors på gul bunn virkelig var en bevisst inversjon av et angivelig kirkelig korsflagg, måtte vi forutsette at minnet om et slikt rød-gult flagg hadde holdt seg levende i nesten 300 år etter oppløsningen av den felles nordiske kirkeprovins i 1152. Litt av et mirakel! Eller visste tekstforfatteren ikke at kirkene skilte lag på 1100-tallet, men trodde at det fantes en nordisk kirkeprovins med Lunds erkebiskop som overhode helt til reformasjonen? For å finne forklaringen fulgte jeg lenken til den oppgitte kilden ”scania.org”. Adressen tilhører ”Stiftelsen Skånsk Framtid”, som blant mye annet fortsatt (i 2003) tilbyr en historisk utredning fra 1993 av fil.dr. Sven-Olle R. Olsson under titelen Historia och historier bakom den rödgula korsflaggan. Leserne oppfordres til å hente frem Olssons tekst på . Den gjør det lettere å følge med på min gjennomgåelse.

Kors på våpen, faner og flagg i middelalderen

Olsson tar innledningsvis forbehold om at skånsk flagghistorie er lite utforsket. Men likevel hopper han friskt 900 år tilbake: ”Således förknippas flaggan med Lundaärkebiskopen, som skall ha fört dessa färger som banér redan på 1100-talet.” Vi merker oss forbeholdet som ligger i formuleringen ”skall ha fört”. Noen sider senere er forbeholdet glemt, og Lund-biskopens banner er blitt en kjensgjerning. Men ennå i første avsnitt skriver Olsson varsomt at ”det är troligt att ärkebiskopen i Lund hade någon form av standar … troligtvis erhållits av påven”. Han resonnerer videre at når moderstiftet Hamburg-Bremens erkebiskop førte et hvitt kors på rød bunn, ville Lund-biskopen neppe føre det samme, men heller gult kors på rød bunn.

Men så motsier Olsson seg selv i neste avsnitt om korsvapnet. Her blir vi fortalt at erkebiskopene i Lund ikke brukte korsvåpenet, men derimot Laurentius-risten, som stadig finnes i Lundstiftets våpen – rimelig nok, siden domkirken er viet til St. Laurentius. Hva så med korsfanen? Olsson viser til en mynt preget i Lund omkring 1200, der en korsfane er avbildet. Fra dette utgangspunktet tar han en lang omvei til andre europeiske flagg og våpen med kors i middelalderen, før han ender i Uppsala. Der førte biskopen i 1296 et korsvåpen med ukjente farger, men først på 1400-tallet finnes belegg for gult (gyllent) kors på rødt felt, som stadig er Uppsala erkestifts våpen og flagg. Dette har i nyere tid gitt opphav til Den svenske kirkes våpen, med inverterte farger. Men hvordan sannsynliggjør denne ekskursjonen at Uppsala-biskopen kan ha fått våpenet fra sin ”primas” i Lund?

Hypotesen faller alene fordi det reelle primatet bortfalt i 1164, før heraldikken oppsto. Riktignok var forholdet mellom Lund og Uppsala spesielt, idet paven tvilte på at det svenske presteskapet var tilstrekkelig velorganisert til å stå på egne ben. Derfor fikk Lunds erkebiskop foreløpig beholde primatet over Uppsala i navnet og retten til å innvie den nye erkebiskopen. Men avhengighetsforholdet skal snart ha vært rent formelt og ikke faktisk. Ordningen er ellers helt eksepsjonell i katolsk kirkehistorie, hvor det det visstnok ikke finnes andre eksempler på at én erkebiskop underlegges en annen. Det er selve definisjonen på en erkebiskop at han leder en selvstendig kirkeprovins med paven som eneste overordnede.

Hvis hypotesen likevel skulle være riktig, burde man vel i analogi med eksemplene som nevnes heller vente at Uppsala antok inversjonen av det antatte Lund-merket, og ikke et våpen som beskrives identisk med banneret som Lund-biskopen ”skall ha fört”. Erkebiskopen i Riga førte også et våpen med gullkors på rødt felt, men opprinnelsen er uklar, skriver Olsson. Men han ser ikke den mest nærliggende forklaringen: at korset nokså selvsagt var et utbredt motiv i kirkelig heraldikk, kjent i alle permutasjoner av heraldikkens tinkturer, og at man ikke trenger å forutsette noen ”apostolisk suksesjon” der den ene biskop forlener den neste med en avart av sitt våpen eller flagg. Prelatene hadde antagelig fritt valg.

Nordens flagg

Olsson refererer dekretet av 1430 fra Erik av Pommern om at riket eller rikene i Norden skulle ha et flagg med rødt kors på gult felt. (Han blander forresten begrepene når han påstår at Erik mente dette som ”rikets gemensamma vapen”. I sitt store segl førte kongen et sammensatt unionsvåpen.) Hvorvidt dette flagget faktisk ble brukt, eller bare forble en idé, er uvisst. Men det gikk nokså snart i glemmeboken, inntil det noe halvhjertet ble gjenopplivet i 1980-årene. På dette grunnlag trekker Olsson noen luftige slutninger. ”Skulle Erik av Pommern kunna fått idén till denna design från Lundaärkebiskoparnas vapen?” La oss igjen se bort fra at Lund-erkebispenes våpen ikke inneholdt korset, men en stekerist, og heller diskutere Olssons argumenter for at Erik ”använder ärkebiskoparnas symbol för den nordiska kyrkan och inverterar färgerna när han skall skapa en världslig nordisk symbol”. Her brister Olssons tynne indisiekjede, ettersom han ikke later til å vite at det nordiske kirkefelleskapet opphørte med opprettelsen av egne erkestift i Nidaros (1152) og Uppsala (1164). Han skriver freidig om ”ärkebiskopen över hela Norden” nesten 400 år senere, og tilføyer at rødgule korsvåpen var vanlige i nordisk kirkelig heraldikk. ”Detta är logiskt, om det utgått från Lund och alla biskoperna lydde under ärkebiskopen i Lund, som var primas. När den nordiska sammanhållna kyrko-organisationen slutligt splittrades på 1500-talet i olika statskyrkor, har dessa vapen kommit att förlora sin ursprungskontakt och utbredas vidare enligt individuella linjer”. Få kirkehistorikere vil gi ham medhold.

Da Erik ble konge, var det nesten 250 år siden en nordisk erkebiskop residerte i Lund. Det er lite trolig at kongen ville låne sitt fellesnordiske symbol fra erkebiskopen i ett av de tre rikene – politisk uklokt når riksrådene i hvert land passet årvåkent på den formelle likestillingen. Vel så sannsynlig kunne det være at Erik hentet idéen om korset fra den gryende danske tradisjon for korsflagg, men at han valgte fargene fra sitt norske kongevåpen. Han betraktet seg jo som arvekonge i Norge, og ble anerkjent som det, hvilket også bekreftes av hans store unionsvåpen, der Norges løve opptar hjerteskjoldet. Av praktiske grunner kan han ha valgt å invertere våpenfargene, for å markere forskjell fra Dannebrog, slik at flagget fremsto med mørkt kors på lys bunn. Dette er også bare en spekulasjon – men neppe dårligere enn Olssons.

Norge og Finland

I neste avsnitt forteller Olsson at det rødgule korsvåpenet finnes som ”ett solkors i S:t Olavs … vapen”. Olav den hellige levde i førheraldisk tid og førte derfor intet egentlig våpen. Det hjelper ikke å vise til antemensalet som 300 år etter Olavs død avbilder ham i 1300-talls militærutrustning og med et rødt skjold med gyllent kors. Her motsier Olsson seg selv nok en gang ved å skrive: ”Hans vapen är en röd sköld med ett guldkors”. Riktig beskrivelse av bildet, men feil historisk tolkning, og altså i strid med solkors-utsagnet fem linjer ovenfor. Solkorset som merke for NS er ikke ukjent for Olsson, men han tar feil når han knytter det til St.Olav. Derimot kjenner han neppe partiflagget i den skandinaviske korsflaggtradisjonen.

Olsson nevner at det rødgule korsflagget var en sterk konkurrent til det hvite og blå som Finland innførte i 1918, og alle kan enes om at det lå snublende nær å bruke det finske riksvåpenets farger. Når finnene til slutt valgte annerledes, kan vi spekulere på om årsaken var at det i så fall ville bli upraktisk til sjøs – til forveksling likt et dansk flagg. Olsson unngår dette spørsmålet, og unngår dermed også å diskutere et beslektet problem: hvorfor var det ingen som i 1814 og følgende år foreslo gult kors på rød bunn som norsk flagg? Også i Norge var dette riksvåpenets farger, og dermed en mulighet som lå klart i dagen. På Stortingets bord lå i oktober 1814 et anonymt flagg-forslag i to alternativer, begge med rødt kors – det ene på hvit bunn, det andre på gul. Det første hadde overtydelig referanse til Dannebrog. Det andre hadde farger som i Norges våpen, men invertert, slik at det ble identisk med kong Eriks nordiske flagg. (Se Nordisk Flaggkontakt nr. 29, s. 40). Når forslagsstilleren unngikk det mer nærliggende flagget med gult kors på rød duk, er det rimelig å anta at han fryktet forveksling med Dannebrog – og fryktet at Carl Johan ville anse likheten som en politisk provokasjon.

Våpen i Skåneland

Forekomsten av forskjellige korsvåpen i de gamle danske provinser bekrefter etter Olssons mening ”möjligheten att det rödgula korsvapnet mycket väl skulle kunna varit de nordiska och skåneländska Lunda-ärkebiskopernas vapen och att det sedan har givits åt Nidarosstiftet i Trondheim och Uppsala stift samt legat tillgrund för den världsliga maktens nordiska unionsvapen”. Ennå tar Olsson sine forbehold; korsvåpenet i Lund er bare en mulighet. Men han tar feil når han taler om våpen for den nordiske erkebiskopen. Heraldikken var ikke oppfunnet i den tid da vi fremdeles hadde en nordisk erkebiskop. Senere, i heraldisk tid, var det lite sannsynlig at de stolte erkebiskopene i de selvstendige kirkeprovinser Norge og Sverige ville finne seg i å bli ”tildelt” våpen av sin danske kollega. Og hva med stekerist-våpenet, som virkelig er dokumentert, og endog avbildet av Olsson?

Kong Eriks nordiske unionsvåpen kjenner vi allerede. Der figurerer korset ikke som våpenmerke, men opptrer for første gang i nordisk heraldikk som redskap til å kvadrere de enkelte riksenheters våpen. Korsets farge er ukjent. Kan det ha vært rødt, som forløper og forbilde for kongens senere forslag til ”rykinsbaner”? Tanken har tidligere vært fremkastet av Nils G. Bartholdy i artikkelen ”De tre kroner og korset” i Heraldisk Tisskrift nr. 76, 1997.

Skånelands farger

I annen del av sin historikk behandler Sven-Olle Olsson opphavet til det skånske flagg i moderne tid. Var det en gjenskapning eller nyskapning? Forskjellige medlemmer av historikerfamilien Weibull har vært tillagt æren for flagget, og 1870-årene har vært nevnt som tilblivelsestiden. Etter det materialet Olsson fremlegger, bør æren tilfalle Mathias Weibull, og tidspunktet bør settes til 1902. Så langt følger vi gjerne forfatteren, skjønt vi kunne ønske en grundigere behandling, bl.a. med en redegjørelse for hvorfor og av hvem det har vært datert 30 år tidligere.

Men i neste avsnitt er plutselig alle forbehold glemt. Nå er rødt og gult etablert som ”Skånelands gamla färger”, idet Olsson mener at disse farger ble anerkjent av de svenske erobrere da de skapte Skånes våpen i 1660. Dette er sirkelargumentasjon, for det er slett ikke sannsynliggjort at rødt og gult på forhånd var oppfattet som spesielt skånske farger. Tvert imot synes alle data å indikere at det først var etter 1660 at det ble ”uppenbart att gult och rött kan anses vara Skånelands färger”. I denne sammenheng er det meningsløst å trekke inn ”1675 års Skåne och Bohus läns dragoners uniformsfärger i gult och rött”. Alle lands hærer brukte et mangfold av farger. Hva har det tidligere norske Båhuslen med det tidligere danske Skåne å gjøre, bortsett fra at begge landskaper ble styrt fra København før 1658? Båhuslens dragoner fikk nok sine rødgule uniformer fordi de så flotte ut, og nettopp ikke fordi noen ville minne dem om at de var født norske.

David Assarssons dikt ”Skånes Färger” forklarer det hele. Dikteren viser helt riktig til Skånes griff – ”röd han stiger mot en gyllne himmel … rött och guld från Skånes vapen lågar”. Fargene er våpenets, men anvendt i flagget refererer de til dansk fortid og svensk samtid: ”Rött är återglans av Dannebrogen” … Guld är korsets stam på Sveriges fana”.

For meg er det innlysende riktig når Assarsson kobler rødt og gult i flagget til henholdsvis Danmark og Sverige. Her får han imidlertid en korreks av Olsson: ”Färgerna har troligtvis inte detta ursprung”. Han ser det som en heldig tilfeldighet at Skånelands farger kan betraktes som en dansk-svensk kombinasjon. Den oppfatningen følger som en naturlig konsekvens av den konklusjonen som er trukket på forhånd – at Skånes flagg har en kontinuerlig historie tilbake til middelalderen.

Per Andersson

Vexillologen Per Andersson later til å ha hatt stor innflytelse på den ”offisielle” skånske flagghistorien. Han utga i 1992 en liten trykksak under titelen ”Nordiska korsflaggor”. Allerede der – og allerede på første tekstside – postuleres det at korsflaggtradisjonen i Norden har sitt eldste uttrykk i Skånelands rødgule flagg. Andersson er også overbevist om at Erik av Pommern valgte sitt nordiske korsflagg som et motstykke til ”den betydelsesfulla kyrkliga maktens röd-gula flagga”. Hvorfra har han kjennskap til et slikt flagg?

Om Skånelands flagg får vi på side 16 en fremstilling som åpenbart har inspirert Olsson. Ifølge Andersson er bakgrunnen denne: ”Allt sedan medeltiden utgör det heraldiska märket för ärkestiftet i Uppsala ett gyllene kors i rött fält. Möjligen har denna symbol övertagits från föregångaren till detta ärkebiskopssäte, den gemensamt nordiska biskopsstolen i Lund. Flaggans anknytning till Skåne har i så fall medeltida rötter, och den skulle eventuellt kunna vara den allra äldsta av de nordiska korsflaggorna, möjligen i bruk ändå sedan ärkebiskopsdömets upprättande under 1100-talet”.

Her er mange reservasjoner, men likevel en sterk konklusjon – til tross for nøyaktig de samme svake ledd i indisiekjeden som er påpekt i gjennomgåelsen av Olssons historikk. Tinkturene i Uppsalas korsvåpens er først dokumentert på 1400-tallet, og det finnes ingen holdepunkter for at våpenet skulle være en arv fra Lund, som mistet overhøyheten over den svenske kirkeprovins i 1164, før heraldikken oppsto, og hvis erkebiskoper ikke førte korsvåpen. Dermed faller hele konstruksjonen som bygger opp under myten om Skåne-flagget middelalderlige røtter. Det kan ikke utelukkes at erkebiskopen i Lund, som tallrike andre prelater, fant korsfanen anvendelig som verdighetstegn. Om fargene i et slikt mulig banner vites intet, og det kan overhodet ikke knyttes til Skåne som landskap. Flagget med gult kors på rød duk later til å være en moderne oppfinnelse, ennå ikke hundre år gammel – men et meget hensiktsmessig symbol for en region med historiske bånd til to land.

Både Per Andersson og Sven-Olle Olsson kan mistenkes for å ha latt seg forføre av et ønske om å forankre det moderne Skåneflagget i middelaldeen og dermed gi det status som alle nordiske korsflaggs formoder. Det som hos begge begynner som en hypotese, vokser til noe nære en kjensgjernin, mens forbehold nedtones underveis. Mest beklagelig er det at de forbehold som faktisk finnes, ikke følger med når konklusjonene presenteres i sammendrag og brukes av andre. Slik ble en myte opphøyet til faktum i oppslagsverket om flagg på internettet, FOTW. (Men ikke lenger, takket være motforestillingene fremlagt i nærværende artikkel). Kan vi håpe at også Stiftelsen Skånsk Framtid sørger for å gi verden en mer edruelig flagghistorie?